Da vi endelig kom oss til Hunstad kultursenter, og konserten kobla jeg nesten helt ut. Jeg fikk tårer i øya for å si det sånn. Men de trakk jeg tilbake og fokuserte på musikken og dem. Men HERRE, de har virkelig ikke tapt seg på de to årene de har vært borte fra rampelyset og konsertarenaen. Jeg sto nesten helt framst på Hunstad, og vurderte å stille meg framst på Rock, men jeg kom fram til at det var for mye folk, fulle folk, og tok heller taktikken med å stå bakerst og snike meg så langt fram som mulig. Og jaggu klarte jeg ikke det godt. Joda. Men, det beste med begge konsertene var at jeg fikk møte dem etterpå. Ikke like lenge som forrige gang, men nesten. Jeg TOK i allefall borti dem. De som kjenner meg godt vet hvor godt jeg liker dem, og hvor mye det kan bety.
Maggen. Herre-GUD så fin han er.
Maggen, meg og Hege. Legg forresten merke til den uslåelige likhetem mellom smilet til Magdi og meg.
Maggen spiller imaginær fiolin.
Looooove 'em!
Heldig heldig heldig!
SvarSlett