Ensom, alene og forlatt.

"Når du titter ut av vinduet
en sen desembernatt
og du føler deg litt ensom,
litt alene, og forlatt.
Skal du tenke på en venn
der du sitter for deg selv,
for da er du ikke ensom likevel."

- Tenke på en venn - Jul i Svingen.

Det føles litt sånn. Selv om jeg har et drøss med venner rundt meg, og personer som gjør meg glad, føler jeg meg som en i mengden. Jeg har, og har alltid hatt et utrolig godt forhold til foreldrene mine, og forteller de så og si alt. Derfor er det skikkelig tungt for meg å være fra dem så lenge, uten å ha jevnlig kontakt. De befinner seg på andre siden av jorden, og jeg vet at de har det ufattelig bra, men det er likevel helt merkelig for meg å komme hjem til et tomt hus, uten noen å prate med, diskutere med, eller som kan si at det er på tide å rydde rommet mitt, eller gjøre et eller annet. De to første ukene alene har gått veldig bra, men jeg kjenner at det blir tyngre. Det er vanskeligere å stå opp om morgenen, alt føles tungt, og blir et slit. Nå er det jo ikke lenge igjen til de skal komme hjem, men det føles som en evighet. Mange har kanskje problemer med å forstå situasjonen min, og kan tenke at tre uker alene må jo være helt fantastisk. Joda, det er godt å ha huset for seg selv, men når man ikke kan ta kontakt med foreldrene sine daglig blir det litt verre. Jeg er en mammadalt, en skikkelig en. Så bare det å ikke ha daglig kontakt med henne, å kunne prate sammen, eller bare få en klem er egentlig helt jævlig. Heldigvis har jeg, slik som det står i sangen, tenkt på både en, to og trè venner. Langt borte, og veldig nært. Og det er godt å tenke slik.

"Det hjelper litt å tenke på en venn. "

Kjenner du deg av og til igjen i situasjonen?